SANDNESSJØEN (1960) – Verst var tapene mot Mosjøen, Mo kunne tolereres, mens det i Brønnøysund var “vennskapskamper” selv om selve fotballkampene kunne være harde nok. Her er et lite minne fra slutten av 60-årene.

På bildet: SILs fotball-helter fra slutten av 60-tallet. Fra venstre bakerst: Ralph Sørra, Odd Nordvoll, Henrik Børholm, Jan Christiansen, Svein Tønder, Harald Kristiansen og Willy Sørra. Foran fra venstre: Sverre “Jolle” Andersen, Reidar Flatøy, Magne Solfjell og Gunnar Breimo.

I slutten av 60-årene ble Kristian Kibsgaard valgt til formann i Sandnessjøen Idrettslag. Kibsgaard var, som mange kjenner til, kaptein i Helgelandske. I styret hadde han med seg Osvald Ingebrigtsen, Thore Hansen og Gunnar Breimo.

Ikke bare fotball

Den økonomiske situasjon var som vanlig ikke på topp, og spillerne sparket ikke bare fotball. De måtte delta både med det ene og det andre innen det praktiske arbeidet for å få fotballen til å rulle.

Brus og pølser

Det ble solgt brus og pølser fra en liten kiosk plassert i overkanten av grusbanen. Det var alltid et slit med å få endene til å møtes, og mange påfunn fra det lille styret som bar mesteparten av både økonomi og praktisk arbeide på sine skuldrer.

Her var det ikke snakk om overgangssummer og penger for å spille. Her var det snakk om idrettsglede, hobby og ikke minst slit og svette. Og noen ganger vant laget, mens andre ganger gikk det rett vest.

Det må også nevnes at da SILs guttelag skulle ha drakter en gang i slutten av sekstiårene, støttet handelsstanden godt opp om kjøpet. Her var det heller ikke snakk om at noen skulle ha reklame på drakten. SIL-merket var god nok reklame for stedet. Alle viste at det betydde at laget kom fra Sandnessjøen.

Mot Sandnessjøens vennskapsby i Vesterled har det siden i begynnelsen av trettiårene vært kjempet mange kamper. Men da Sandnessjøen skulle møte laget i slutten av sekstiårene manglet SIL et svensk flagg. For det skulle selvsagt flagges når gjestene fra Åsele kom.

Flagg ble sydd

Eneste utvei var å be Line Kipsgaard om hjelp. Hun fikk tak i de nødvendige tøymetrene i gult og blått, og det ble fullgode flagg under hennes hender. Flaggene henger muligens enda i en bortgjemt krok et eller annet sted i Sandnessjøen. Dette viser igjen at det var mange som ikke var valgt inn i styret som arbeidet i SIL og for SIL. Det var en slags taus majoritet som også i dag selger brus og pølser, og fikser drakter og utstyr.

Når det gjelder kampen ute på banen fortelles det at det “visst nok” var SIL som vant 1-0, og målet ble laget av Gunnar Breimo.