SIL Fotball SANDNESSJØEN (1958) – Få eller ingen lag eller organisasjoner har gjennom generasjoner betydd så mye for den oppvoksne slekt i Sandnessjøen som SIL og dets underavdelinger. Ikke bare for Sandnessjøen, men hele distriktet.
På bildet: Kretsmestere. SIL ble kretsmestere på Mo i 1958. Fremst fra venstre: Kåre Jakobsen, Jan Henriksen, Georg Larsen og Henrik Børholm. Bak fra venstre: Ivar Ludviksen, Willy Sørra, Åsmund Jacobsen, Jan Christiansen, Erling Vangen, Finn Ørnøy og Ottar Mentzoni. Fotograf: Steinbjørn Mentzoni
Akterutseilt
Det var fotballag i bygder og grender, og alle samlet seg til kampene, og ropte og heiet på sine idoler uten at en måtte tilkalle opprørspoliti for å dempe gemyttene. På festen etter kampen kunne det riktignok bli et og annet slagsmål. Det var imidlertid ikke kampen som gav utslaget; som regel var det en av bygdas unge damer som forårsaket uoverstemmelsen. I så måte var Dønnas mange sjarmerende damer ofte årsaken til at en og annen spiller på SIL ikke nådde den ordinære båten og i stedet måtte dra til Glein for å nå Ranbåten for den videre transport til hjemlige farvann. De led imidlertid ingen nød, men fikk både mat og drikke under oppholdet.
Tuer og fjæresand
På Hamnesvalen var det også et godt lag, likedan på Søvik hvor en spilte på Harvollen med delvis uslett dekke. Det var ikke mye kunstgress å oppdrive, og banen var langt nær slett, kan gamle SIL-gutter berette. Gresstuer måtte ofte fjernes før kampen, og under krigen, da slike kamper var forbudt, gikk kampene på Harvollen.
På Seløy kunne en bare spille når det var lavvann, og etter kampen ble banen vasket og reingjort av naturen.
Beveget skyss
Det var nederlag og seire, men det var innsats med stor I, selv om det økonomiske var under pari kurs. Skulle det være kamp på en søndag, enten på Mo, i Mosjøen eller i Brønnøysund måtte laget som regel holde fest på lørdag for å få penger til skyss. Billigste framkomstmiddel var ei og annen fiskeskøyte med fyringsmotor. Den brukte ca 5 timer til Bossmo, og var det da litt opprørt sjø innover Ranfjorden kunne resultat og spill bli deretter. Men det kom en returkamp, og da var som regel seieren sikret.
På bildet: A-Lagets sammensetning på begynnelsen av 1950-tallet. Fra venstre fremste rekke: Kåre Jakobsen, Knut Bardal og Per Brovold. I andre rekke: Anton Sand, Åsmund Mathisen og Jan Stokka. Bakerste rekke: Kåre Kristiansen, Jean Ludviksen, Kåre Pedersen, Johan Ludviksen og Sverre Andersen. Fotograf: Steinbjørn Mentzoni.
Nye tider
Mange husker ennå den ivrigste av alle, Hallgrim Bjøru. Han sluttet i sin lærergjerning for å reise “hjem” for å trene SIL. Det gikk, da som nå, i bølger. Tapene ble store, og det ble nedrykk, seinere ble det seire og da snudde det hele seg til seier og opprykk. Det ble lange reiser, helt opp til Tromsø, og deretter en slunken økonomi. Vi hørte at SIL ikke hadde råd til å rykke opp i en høyere divisjon. Spillet hadde fått andre dimensjoner. Leken og spillet, for ikke å snakke om hyggelige samvær etter kampen, var over. Nå dreide det seg mer og mer om penger. Treneren måtte betales, nesten alle forsto det! Og spillerne måtte reise standsmessig. Noen av de beste fikk tilbud om å prøvespille på kjente lag sørpå. De kom tilbake med gode ideer, og fortsatte på den hjemlige arena – heldigvis.
Minner i revy
Om kort tid begynner seriekampene, og vi andre som bare en sjelden gang ser en kamp har bare ungdomsminner tilbake. På tampen tar vi med utdrag av en revyvise laget av Per Brovold:
Husker du den gang da du og jeg lekte som barn her på stedet. Solskinn fulgte oss på vår vei, glitret og funklet langs sti og hei, lyste opp livet for deg og meg. Verden var kort sagt vidunderlig. Det var en lykkelig tid.
“Ranen” er med i vår ungdomsrevy. Hver søndagskveld kom den til byen. Livet på kaia står fram på ny i tankenes verden som en revy, glitrende klar som en solblank sky. Desserten på søndagsmenyen. Minnene danner en gylden krans, stråler i fortidens glans.
Husker du den gang da gamle SIL gjorde furore på banen, feide bort motstand med et smil, nei da, den gang var det ingen tvil, guttene tok aldri noen hvil når spillet gikk helt etter planen. Mange trofeer tok laget da. Nå er det ikke så bra.
SIL Fotball 
