Idrettstinget i Bergen starter i dag. Samtidig er den politiske valgkampen til kommunestyre- og fylkestingsvalget i september i full gang. Idrettstinget bør markere et taktskifte for oss alle. Vi idrettsledere og politikere må bli enda dyktigere til å snakke bedre og oftere sammen for å finne strukturer og økonomisk handlingsrom som vil løse utfordringene norsk idrett står overfor fremover. Dette er like viktig for samfunnet ellers som for idretten selv.

En god start er å erkjenne de dilemmaene vi står i. Debatter hvor nyanser og årsakssammenhenger forsvinner løser ingenting. Når vi løfter blikket fremover mot tider med geopolitisk uro, økte levekostnader og klimakrise vil det å legge til rette for samarbeid, fysisk aktivitet og lokal tilhørighet bare bli viktigere fremover. Men også vanskeligere å tilby for klubbene.   

Anlegg. Anleggsetterslepet i idretten er for stort. Særlig i storbyene er anleggssituasjonen prekær. Vi må få på plass større investeringer i anlegg enn det dagens spillemiddelordning rommer, samt at utbygging av idrettsanlegg blir en selvfølgelig del av kravene som stilles av myndigheter når byområder skal bygges ut.

I fotballen står vi dessuten i en ekstraordinær situasjon. I løpet av sommeren vil EU forby salg av gummigranulat til bruk på kunstgressbaner med en overgangsperiode på åtte år. Dette skjer uten at det finnes miljøvennlige alternativer på markedet som tåler møtet med alle fire årstider i topp og bredde. Varselet om forbudet gjør at klubbene lenge har sittet på gjerdet og ventet med å bytte ut nedslitte baner, eller så er klubbene lokalisert i kommuner eller fylker som har vedtatt egne forbud mot gummigranulat allerede før EU har satt foten ned. Idretten må og skal bli grønnere. Men omstillingen vil kreve smarte planer for utfasing, innovasjon og investeringer. Regningen kan ikke skyves over på fotballen og klubbene. Europakommisjonen har estimert at omleggingen for alle Europas 45 000 kunstgressbaner vil totalt koste 9,7 milliarder euro. Ca. 1900 av disse banene er lokalisert i Norge. Et heftig regnestykke.   

Norsk fotball er ikke alene om å ha utfordringer på anleggssiden – dette gjelder også for de aller fleste andre idretter. Jobb nummer 1 for det nye idrettsstyret heter ANLEGG.  

Frafall av frivillige og barrierer. Den offentlige debatten om barrierer for deltakelse i idretten har inn mot Idrettstinget vært for ensidig rettet mot premisset om at det er størrelse på treningsavgiftene som er største årsak til at barn faller utenfor den lokale fotball- eller idrettsklubben. Flere av vedtaksforslagene til Idrettstinget retter seg mot å regulere og sette begrensninger på hva klubber og idrettslag bør tilby, herunder å vedta kategorier som plasserer idretter i båsene «sommeridrett» eller «vinteridrett». De økte kostnadene i samfunnet gjør utvilsomt at flere sliter mer med å betale regninger, inkludert treningsavgifter. Og ja, vi skal og må lete med lys og lykter etter unødvendige kostnadsdrivere som bidrar til utenforskap.

Men vi må være veldig nysgjerrige på hva som er de reelle barrierene i de ulike idrettene og i de ulike områdene. Det hjelper ikke klubber som sliter med organisasjonsstrukturer, manglende foreldreengasjement eller språkbarrierer i ett område at klubber i andre områder – som ikke sliter med det samme, men kanskje er omringet av private konkurrenter – presses til å sette ned sine treningsavgifter.

Vår klare erfaring i fotballen er at årsaker til utenforskap er sammensatt og at de klubbene som lykkes best i å rekruttere og holde på spillere og frivillige ofte er de som har inntekter og folk nok til å etablere gode strukturer innenfor klubborganisasjon, har god sportslig kompetanse og solid anleggskapasitet.   

Frivilligheten er grunnfjellet i norsk idrett. Flere og flere rapporterer at «grunnfjellet» er under press. Det er alvorlig. Vi har ingen plan B. Økte kostnader og en vanskelig anleggssituasjon skaper usikkerhet og utfordrer folks vilje til å ta på seg frivillige verv. Vi er avhengige av en god kombinasjon av ansatte og frivillige i klubbene. Dyktige ansatte betyr i mange tilfeller en veldreven klubb som gjør det enklere å rekruttere foreldre og andre til å ta på seg frivillige verv.

Spenning mellom bredde og topp. Norsk idrett og fotball skal være for alle, både de som primært vil bli gode og de som er med mest for det sosiale. Jeg er stolt av den norske modellen, og jeg tror på den. Det er tette sammenhenger og en gjensidig avhengighet mellom topp og bredde. Men vi må være ærlige om at dette også byr på dilemmaer, vi må snakke åpent om de faktiske avveiningene vi står i.

Vi er avhengige av at toppen i norsk fotball er attraktiv. Toppen er flaggskipene som skaper de største inntektene som gjødsler systemet nedover. Det klarer vi ikke uten å utvikle gode spillere. Vi må heller ikke undervurdere betydningen av forbilder og stjerner for rekrutteringen av unge spillere til barnefotballen. Felles for alle som blir gode til slutt er at de alltid har trent mye, vært i gode utviklingsmiljøer og hatt forbilder å se opp til. Vi trenger et NIF og politikere som ikke setter bredde og topp unødvendig opp mot hverandre, ei heller forsøker å presse idretter inn i kategorier som «sommeridretter» eller «vinteridretter», og som ikke faller i grøfter i jakten på balanse mellom inkludering av alle og utøveres muligheter til å kunne drømme og satse på å bli skikkelige gode.

Og vi trenger alle å være nysgjerrige på de verdiene og den kompleksiteten som ligger i den norske modellen hvor samspillet mellom bredde og topp er tettere enn i noe annet land.

Jeg ønsker alle kollegaer og venner i idretten et godt ting.  

Lise Klaveness

Fotballpresident